LaxCat - To get what we want, we live like this

Skal jeg være myk? Jeg kan være myk og koselig og snakke med mild stemme og ha øynene fylt med varme.  Når det passer seg, hvilket som regel er i jobbsammenheng. En del blir faktisk sjokkert når jeg banner, for de trodde ikke jeg var den type jente (oh, om de bare ante hvilken type jente jeg egentlig er.. eller hva, Mester?).
Jeg og Brun Dress skal til Island (noe uvant, siden jeg alltid drar til gamle Østblokk). Jeg kan ikke nok om europeisk økonomi til å sammenligne Ukraina og Island, so the joke's on me.

Snakker om reise, så har jeg vært i Bodø. ”Hvorfor?”, kan man kanskje spørre seg. Og indeed, Brødre og Søstre, hvorfor? Den dag i dag, over en uke senere, stiller jeg meg selv det samme spørsmålet.
Først og fremst, så var det kaldt. Men det var ikke kaldt på den sutrete søring-”jeg bor innafor ring to og har aldri sett et grantre før”-måten, det var faktisk så kaldt og forblåst at flyet lurte på om det var forsvarlig å lande, og bodøværingene klagde over kulda. Da jeg sto ute og røykte med en kort kjole og ikke noe annet på meg, i femten kalde og en vind som bokstavlig talt hadde blåst meg over ende tidligere på dagen (jeg sa det var forblåst), så de innfødte på meg på meg som om jeg var gal. Hvilket i og for seg stemte, det var galskap å stå halvnaken i det været. Ordet på gata er at det den kvelden var effektive 44 minusgrader (og jeg lurer på hvorfor jeg pisser piggtråd?).

Jeg har ikke spist middag de siste dagene, noe jeg aldri har gjort før. For meg har middag alltid vært hellig, og ikke noe man tar lett på. Men nå for tiden er middagen byttet ut med appelsinjuice og antibiotika, og jeg pisser, som sagt,  piggtråd. Jeg tipper antibiotikaen gir meg sopp, men det skal jeg med verdighet overse (til det klikker for meg, og jeg klorer enkelte kroppsdeler til blods).

Mange ganger i mitt forhold med Brun Dress, har jeg helt oppriktig vurdert å kutte ut BDSM. Fordi Brun Dress ikke er Dom, og fordi det er en påkjenning for forholdet vårt at jeg har et seksuelt forhold med Mester. 
  Jeg har i frustrasjon vurdert å kutte ut Mesteren, fordi jeg har trodd prisen var for høy. Men prisen er ikke for høy, og den vil aldri bli det. Vi snakker om BDSM dere, det eneste jeg faktisk kan, og det eneste som er naturlig.  Det er BDSM, jeg trenger det. På lik linje med mat og vann og et tørt sted å sove, trenger jeg BDSM. Fordi det er en del av ryggmargen min, det er en del av den jeg er.

Det er jo ikke for sexen jeg gjør det, det er for å få mettet et behov. Et behov som føles så grunnleggende som mat og vann, så naturlig at jeg aldri, noensinne har stilt spørsmål ved den. Den har bare vært der, slik som det å måtte gå på do (en trang jeg for øvrig skammer meg mer over).

Jeg må føle den ubeskrivelige følelsen jeg får, når jeg sitter på kne foran min Herre og vet at alt jeg gjør får en konsekvens, når jeg i pur ydmykhet ikke klarer å se ham i øynene. Samspillet mellom to eller flere mennesker, tilliten og tryggheten som ikke er noe annet enn vakkert, sett fra mitt perspektiv. Ingenting er så naturlig og riktig som BDSM. Ingenting er så normalt, som disse menneskene som leser hverandres kropper som åpne bøker, og handler ut i fra det. Hvordan kroppslige væsker ikke er frastøtende, men noe som bare skjer. Sikkel, kjønnssafter, avføring, urin, tårer, svette, oppkast. Tørk det opp, skyll deg, tøm deg, la oss fortsette.
De sier miljøet endrer seg. Klubbene fylles opp av menn og kvinner i 20årene som syntes dette er spennende. De som syntes latex og PVC er sexy, og som syntes det er morsomt med annerledesheten. De sier miljøet blir splittet av det, og the old school skyves over til små grupper og flere internettreff. Jeg er i midten der. Siden jeg er så ung, tror ingen jeg er seriøs og jeg settes i bås med de useriøse unge i PVC. Men sannheten er at jeg har drevet med dette i flere år, jeg er godt over snittet erfaren, selv for de etablerte miljøene.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg har tenkt på å kutte det ut, og ære være Brun Dress, som opp til flere ganger har snakket meg fra det (”nei, jeg vil at du skal si det du sa nå når du ikke er sint, da vet jeg at du ønsker det selv” – et tegn på at han elsker meg).
Snakker om Brun Dress, så har det jo sine negative sider, også. Jeg aner ikke hvor mange krangler og hvor mye frustrasjon det har skapt, at jeg har sex med en annen. Som han selv sa ”det er du som tjener på dette, jeg vinner ingenting”. Hvor mange bekymringer har ikke mine merker skapt for han?
Men han visste det jo. Jeg var ærlig fra dag én om dette, så han visste hva han gikk til… Nei, det gjorde han ikke.
Man kan aldri vite hva man går til, når man inngår et forhold til en BDSM’er med en Mester på si. Det er umulig å gjette seg til hva man vil føle og tenke, før man er midt oppi det. I følge Brun Dress blir det bare verre og verre, men jeg håper på å gjøre noen endringer som vil forandre det.

Så man kan si jeg er egoistisk som holder på slik som jeg gjør, når jeg vet hvordan det påvirker Brun Dress. Og det er jeg jo, så klart er jeg det. Men om jeg ikke på en jevn basis hadde møtt Mesteren, hadde jeg ikke vært sammen med Brun Dress. Det hadde ikke fungert, og jeg hadde til sutt vært utro.

Aaaarg. Vondt i hodet. Fest med jobben i går (en fest som var så bra at den nesten gjorde opp for arbeidsoppgavene og lønna), klarte med prestasjon og si nei til hasj-nash og var hjemme før fire. Dumpet ned i sofaen og begynte å fyllegrine av Kalenderpikene, som gikk på TV2.
Flink pike.
Jeg våknet i dag, fin i formen. Litt tørst, men det var det. Og derfra gikk alt til helvete. Utover dagen ble jeg dårligere og dårligere, og måtte til slutt ringe Brun Dress og si at jeg ikke kunne bli med middag med jobben hans. Av en eller annen grunn prøver han å få meg med på disse middagene, som består av mange mørke dresser og drittørre vitser i talene. Det ender bare opp med at jeg og ei av damene i førtiårene drikker oss fulle og kakler høylytt av groviser på bakerste bord, hver jævla gang. Jeg har det jo som plommen i egget, men det må jo være dritflaut for han.
  Fikk melding av Brun Dress litt utpå ettermiddagen, men beskjed om at der skulle jeg ha vært, for nå diskuterte de abort. Svarte at jeg er for uvel til å diskutere istykkerrevne menneskefostre (og nå kom de mentale bildene, takk skal du faen meg ha, Ludvig Nessa). Så slepte jeg meg til butikken fem minutter før stengetid, og kjøpte frossenpizza og chips med dritdårlig samvittighet. 

Og, kan jeg bare legge til dette:
Jeg har faktisk lest Twilightserien. Fordi Jådd en gang i våres mente den var fantastisk, så jeg kjøpte bøkene. Men den er ikke fantastisk, den er faktisk jævlig dårlig. Den eneste grunnen til at jeg fortsatte å lese, var fordi jeg trodde den bra delen måtte komme snart. Men den kom aldri.
Og da Bella ble høygravid på en måned og barnet gjorde et innvendig keisersnitt og Jacob som gjennom hele serien har vært dødsforleska i Bella plutselig og på magisk vis ser sin livs kjærlighet i det nyfødte barnet hennes… Christ, altså. Det går faktisk ikke ann å gå fra ingenting til høygravid på noen uker, magen sprekker for den klarer ikke henge med i utviklingen. Og et menneske kan kun drikke svært begrensede mengder med blod, før man kaster opp.
Jeg skal ikke en gang begynne å skrive om at vampyrer GLITTRER i sola (seriøst…).

Jeg er så støl at jeg ikke klarer å gå skikkelig. Jeg har røde merker rundt håndleddene og er stygt rødt og blått merke i halsen, jeg dekket meg godt til på jobb i dag.

Vi snakket smerte, Darlings. Vi snakker underkastelse, desperasjon, ydmykelse, smerte og nytelse. Vi snakker om å ikke se, ikke høre, ikke puste, ikke føle noe annet enn smerten som jager gjennom kroppen din.
Og jeg skrek. Skrek, klorte og bet, fordi det ble for mye, før jeg ga opp og håpet at oksygenmangelen ville gjøre det mindre smertefullt. Og det er så merkelig å gi opp, for man skal jo ikke gjøre det. Man skal jo aldri gi opp og håpe at man svimer av for å gjøre det lettere. Det er tillit der som går over til idioti.
Jeg opplevde strøm for første gang, og det var annerledes noe annen smerte jeg opplevd. Intenst uten å være plutselig.

Jeg skriver om smerte, men det er jo ikke den som er det essensielle. Det viktigste er å ikke ha noen kontroll på egen kropp. Å være maktesløs, hjelpeløs, et krek. Å tjene, å være redd, å være i en annens hender. 

Det er så herlig å måtte forklare bort merkene på kroppen for kollegaer dagen derpå, så se på dem med det spesielle blikket, og delvis håpe at de forstår du lyver. Og man lurer på om de kan se det i øynene dine, at du krøp sammen (med alle dine kilo) på gulvet, gjorde deg så liten som mulig og gjemte ansiktet i hendene. At han slo deg, kastet deg inn i veggen og skrek til deg. Og det drøyeste av alt er at det murrer i det hjertet jeg har mellom bena, bare av å skrive om det.
Kan de lese det i øynene på meg, at jeg smilte da jeg traff veggen? At jeg elsket hvert sekund og ikke en gang merket at vi hadde naboer (merkelig hvor folksomt det er på campingplasser i januar), mest av alt fordi alt jeg hørte var mine egne skrik, den rallende pusten min, blodet som bruste og min egen puls. Og stemmen hans. Stemmen til mannen som i noen timer er Alfa og Omega. Han som sitter med de beste kortene (dessuten muskelkraften og pisken).

Jeg klarer ikke å bøye halsen til høyre. Men jeg svimte i hvertfall ikke av.

Så, hvordan skal man forholde seg til at eksen har samme rutete skjorte fra Utro som deg selv? Den lesbiske ekskjæresten min som var the love of my life (som jeg fortsatt ikke har sluttet å elske), som jeg var utro mot. Med en mann. Ved et fryktelig uhell.
Min første tanke var ”faen, ser jeg lesbisk ut i denne?”, den andre var ”kleint! Kleint! Kleint!”. Så savnet jeg henne, ikke fordi jeg ønsker å være sammen med henne igjen, men fordi hun er jævlig bra. Men så er det jo det der med å være venninne med eksene sine, da… det funker jo bare ikke (og vi har prøvd).
Ingen var vel særlig overasket over at jeg gikk inn i et heterofilt forhold etter henne, unntatt meg selv. Planen var jo å go lesbo, men så dukket Brun Dress opp med en flaske vin på kontoret sitt (the true story), og jeg var fortapt.

Men hva faen gjør man, da? Annet enn å late som absolutt ingenting og fortsette å bruke skjorta, mener jeg. 

Uh, og jeg må seriøst slutte å tenke. Hadde emodag her for leden, da jeg fant ut at Brun Dress tjener tre ganger så mye som meg – og at det kanskje kunne ha en sammenheng med at han har høyskoleutdannelse, og jeg ikke en gang har videregående utdannelse. Og fordi jeg faktisk vil studere, men kan ikke, siden jeg ikke har studekompetanse (og dét, Søstre og Brødre, er det vondeste av alt). Har jeg lov til å være gretten på de som klager over at de ikke vet hva de skal studere? Jeg vet hva jeg vil bli, men jeg har ikke muligheten til å bli det, fordi jeg er school drop-out (og jeg som pleide å le av dem… uh, jeg mener oss. Skjebnen bitchslapper meg).
emodagen kan også ha sammenheng med at jeg jobbet ti timer dagen i forveien (ingen ønsker å jobbe ti timer i strekk på jobben min, virkelig).

La oss aldri snakke om jobben min. La oss begrense det til at jeg har taushetsplikt, måtte kurses i tre uker og har fått et helt nytt perspektiv på misantropi – jeg ante virkelig ikke hva det var før nå. Og at jeg får være herlig behersket og sarkastisk når det er nødvendig – å være behersket lærte Landladyen meg, sarkasmen er lært av pappa. Jeg har til og med gått inn for å lære meg flere hersketeknikker (tror dog ikke det er nødvendig, har visstnok de fleste innebygd allerede, i følge Brun Dress. Antageligvis også lært av pappa, som virkelig er hersketeknikk- og sarkasmens mester)

La oss aldri, aldri snakke om at det ikke er noe håp for en sånn som meg. Om det går til helvete kan jeg ikke en gang flytte til en annen by og studere, for jeg har ikke studiekompetanse. Plan B for livet gikk i vasken (og det var virkelig mitt ess i ermet).

La oss heller snakke om at jeg er relativt fornøyd. Jeg har fast jobb som er relativt ok, om man ser bort i fra arbeidsoppgavene og lønna. Men kollegaene er helt fantastiske, og miljøet er bra – vi har en felles fiende å hate (og ingenting skaper felleskap som felles hat).
Dessuten har jeg fast jobb i 100 % stilling, hvilket alltid er fint å ha. Med signert kontrakt.

I konklusjon?
Jobben min er nesten ok, om man ser bort i fra hva jeg må gjøre og hva jeg får betalt for å gjøre det. Jeg hater i det minste ikke meg selv for det, og det er langt bedre enn å være kassadame på Rimi. Sånn, langt langt bedre.

Og jeg var ute med noen fra jobben i dag, og vi snakket om hjemsteder. Hvordan de savner Oppland og Østfold, og at Oslo aldri vil være deres by. Og jeg sa at jeg aldri føler meg hjemme uansett hvor jeg er, at jeg alltid vil bort, til et nytt sted. At jeg aldri har følt meg hjemme. 
Så bare stirret de på meg, og så på hverandre. De mente jeg antageligvis aldri hadde vært hjemme før, at jeg trengte å finne den ene plassen, kanskje utenlands? Jeg sa at jeg har bodd utenlands, og alt jeg klarte å tenke på var hvor mye jeg savnet å kunne snakke mitt eget språk, og å ikke være den mystiske jenta fra vinterlandet langt nord. Den eneste med ekte blondt hår og øyne som blir knallblå i sollyset. Jeg fortalte dem at det første jeg tenkte på da jeg flyttet hjem til Norge var hvordan jeg savnet å ikke være omgitt av min egen kultur og mitt eget språk.
Jeg vil flytte igjen, jeg vil bort, bort, bort… Bergen eller Trondheim, whatever

Andrew Largeman: You know that point in your life when you realize the house you grew up in isn't really your home anymore? All of a sudden even though you have some place where you put your shit, that idea of home is gone.
Sam: I still feel at home in my house.
Andrew Largeman: You'll see one day when you move out it just sort of happens one day and it's gone. You feel like you can never get it back. It's like you feel homesick for a place that doesn't even exist. Maybe it's like this rite of passage, you know. You won't ever have this feeling again until you create a new idea of home for yourself, you know, for your kids, for the family you start, it's like a cycle or something. I don't know, but I miss the idea of it, you know. Maybe that's all family really is. A group of people that miss the same imaginary place..

~ Garden State ~

I natt drømte jeg at Edward Cullen prøvde å voldta meg, så jeg måtte knuse en glassflaske og drepe han med den. Jeg er fortsatt redd. 

Beklager,  familien til Brun Dress. Beklager at jeg trodde dere kom til å være kjipe med meg fordi dere tror på Gud og jeg ikke. Beklager at jeg leste meg opp på diverse hedenske religioner og høytider for å være forbrett på debatt. Beklager at jeg egentlig ikke ville til dere, men kun dro fordi jeg ikke orker å feire jul med mine egne foreldre.
Det var faktisk jævlig hyggelig. I hvert fall så hyggelig man kan få det når man kun deler humor og virkelighetsoppfattning med to-tre av ni tilstedeværende (og speaking of, den tause broren til Brun Dress er dødsfet). Og, beklager at kransekaka jeg bakte (hatten av for farmors uvurderlige hjelp) var så utrolig mye bedre enn alle kjøpekaker dere noensinne har smakt, at alt kransekakerælet dere kjøper i fremtiden vil smake som tørre skalker. Og det er ikke mine ord, for de kommer fra Brun Dress’ familie. Til og med den delen av dem som knapt liker luft.
Jeg liker ikke kransekake, jeg vet ikke om kaka var bra eller dårlig.
Men nei (HÆHÆHÆHÆH!), jeg beklager faktisk ikke det med kransekaka, for den kaka var kick ass og nå har dere endelig smakt ekte kransekake (laget på den måten bare vi med fantastiske bestemødre kan).

Og tusen takk, pus, for det elektriske pleddet. Jeg absolutt elsker det, det er faen meg som en varm klem fra en gammel venn. En klem av den typen jeg og Jådd ga hverandre på en viss togstasjon i en viss by in the dodgy part of Yorkshire.

Oh my focking god, hva SKJER i kostymeavdelinga til NRK? Er det noen som SER hva Kristen Gislefoss har på seg? Rosa silkeslips går IKKE sammen med trøndervinrød skjorte. Altså, mannen er ikke et fruktfat i utgangspunktet, hvorfor gjøre det verre enn det allerede er?

However… Jeg har funnet at det ”Lysfest” jeg feirer, ikke jul. Det er i hvert fall den offisielle forklaringen på hvorfor jeg feirer jul når jeg ikke er religiøs, til familien til Brun Dress. For diskusjonen om religion kommer garantert opp, og jeg kommer garantert til å delta (jeg kjenner lusa på gangen, dette blir akkurat som abort- og ekteskapsdebattene!), og de kommer garantert til å spørre om hvorfor jeg feirer jul når jeg ikke er religiøs. Og da må jeg svare at jeg feirer lysfest, ikke jul. For å så forsvare lysfest med at de kristne satte feiringen av Messias fødsel til en hedensk høytid, for at det skulle bli en lettere overgang for de hedenske. Og at det har eksistert en feiring midtvinters i tusenvis av år, og at det overhodet ikke er en kristen greie ene og alene og bla bla bla bla... Jeg vet hvordan dette vil utarte seg.
 Det er nesten så jeg savner mine egne fulle familiemedlemmer som velter juletreet og knuser halvparten av gavene, mens de mindreårige griner og de edru voksne kjefter, før alle erklærer jula som en fiasko og sverger på at de ALDRI skal feire jul sammen igjen – for å så gjenta dette neste år. 

Same procedure as every year, James.

Jeg føler meg tom. Som om alt er blitt borte, og alt jeg sitter igjen med er en trang leilighet innenfor ring 2 (men det var det jeg ønsket, var det ikke?).

  Jeg føler… det føles ut som jeg har mistet alt. At alt er så annerledes, og jeg blir kvalm av det. Noen ganger ønsker jeg bare å være tilbake i Den Lille Byen, hvor jeg først bodde med Brun Dress. Jeg var arbeidsløs, hadde nettopp droppet ut av skolen, og slet med en del plager etter England. Men visste hva jeg måtte forholde meg til. Jeg hadde ingen plikter, overhodet. Livet var på mange måter veldig enkelt. Jeg slet aldri med spørsmål som ”beholder jeg jobben eller ikke?”, ”kjøpe eller leie?”, ” hvor vil jeg i så fall bo?”, ”burde jeg jobbe overtid, hvilket inntrykk vil det gi lederne om jeg ikke gjør det?”.